Artig, tross alt!

Til tross for at jeg kom et godt stykke på vei som fotballspiller så kan jeg kjenne på skuffelse over at jeg ikke ble enda bedre og kom enda lengre…

En fotballspiller jeg snakket med for noen år siden betegnet sin egen karriere som «middels minus.» Han har spilt i eliteserien og fikk også noen proffopphold i utlandet.

Som fotballspiller vil man aldri bli helt fornøyd.

Det er alltid noe som kan bli bedre.  Jeg skulle forresten gjerne spurt Ødegaard og Håland, eller Ronaldo og Messi om nettopp dette, men jeg er ganske sikker på at det gjelder dem også. Dette er spillerne alle unge gutter (og til dels jenter) måler seg opp imot. Om det er der lista ligger så er det vanskelig å nå opp.

Vi må hjelpe unge spillere i dag med å forstå at du kan gjøre alle tingene riktig, men et eller annet sted kommer det likevel til å stoppe. Det kan bare være noen få spillere i verden som blir best. Som vinner VM og er kaptein på det beste laget og som oppnår alt vi andre drømmer om.

Mange kan komme et godt stykke. Noen kommer enda lengre. Du skal ha de rette fysiske og psykiske egenskapene. Du skal ha god oppfølging, du skal unngå skade og du skal bli oppdaget av de rette folkene. Det er så mange faktorer på veien.

Og selv om du skulle treffe på alt så er det en grense for deg et eller annet sted. Og dette må du akseptere. Det er ytterst sjeldent å treffe på så å si alt. Dermed må unge spillere (og noen voksne) lære på den harde måten, at det du får til er greit. Det er greit om du ikke blir toppfotballspiller. Det er greit om du ikke når toppserien eller eliteserien. Det viktigste er at du har det gøy på veien.

Og har du lidenskapen så vil vi gi deg hjelp på veien til å virkelig utvikle deg. Men, om du «bare» når 2.divisjon, fantastisk! Det er ikke alle som gjør det. Og hvis du ikke gjør det, hvis det ble fjerde, femte eller sjette divisjon så kan du fortsatt ha det gøy med fotballen.

Jeg erkjenner at lidenskapen til fotball ikke gjør dette så enkelt, men desto viktigere er det at vi hjelper med å nyansere. Jeg tror kanskje det kan kalles hjelp til livsmestring for alle de som ikke ble Håland eller Ødegård.

Det var fantastisk da vi bodde i England og jeg hadde lagt opp fotballen. Jeg ble kjent med noen godt voksne karer som jeg spilte fiveaside med i Monday League, og så gikk vi på puben sammen etterpå. Jeg tror jeg hadde det like gøy da. Noen av forventningene til hva som kunne skje om jeg lykkes var borte. Det var mer begrenset opp- og nedside. Men det var fantastisk moro!

Bildet under er meg og to gamle lagkamerater som nylig hadde debutert i 2.divisjon :)