Kjenner du noen ganger på at livet er krevende å håndtere? At det er vanskelig å være et menneske i møte med utfordringene og begrensningene vi alle lever med? Ser andre ut som de får det til og så må du erkjenne at det gjelder ikke deg? 

Den danske filosofen Søren Kierkegaard er opptatt av dette. Han sier at dette er en fortvilelse alle mennesker lever med. Vi har så lyst til å lykkes og være den optimale utgaven av oss selv. Når vi ikke gjør det så er det krevende. Det er forresten ikke så rart, og vi i dagens vis-deg-fram-fra-din-beste-side-samfunn, har vel ikke akkurat fått utdelt den beste hånden i møte med dette.

For meg personlig

innebærer dette et mørke i meg som jeg ikke kommer unna. Jeg har det ofte bra, og kjenner at jeg har meningsfulle oppgaver og at livet er spennende. Men helt tilfreds blir jeg aldri. Jeg kan oppleve harmoni for et øyeblikk, men det vedvarer ikke. Jeg frustrerer meg over ting i livet som jeg skulle ønske var annerledes. Det kan være store og små ting som gjør at fortvilelsen kommer til syne. Et møte med andre mennesker som ikke ble som jeg hadde tenkt. At jeg kommer for sent til en avtale, eller at økonomien ikke er helt på plass. Selv om noe av dette skulle løse seg så er det ikke ting som fullendes. Selv om jeg kom presis denne gangen så vil jeg sannsynligvis oppleve å komme for sent igjen, og dermed vil dette igjen fremkalle fortvilelsen. Og økonomien kan jo alltid være bedre.

Det er egentlig ikke disse tingene som gjør meg fortvilet, de bare fremkaller min egentlig situasjon. Jeg er på en eller annen måte ikke tilfreds med livet. Det handler ikke egentlig om omstendighetene, men om min menneskelige tilstand som er å være begrenset og uten kontroll i møte med den store væren, altså livet med alt det omfatter.

Et indre landskap

Tidligere Liverpool-spiller Stig Inge Bjørnebye har skrevet en annerledes bok om livet som fotballproff i Premier League. Han forteller om det samme når han skriver:

Noen ganger kan tristheten melde seg uten forvarsel. Det fortoner seg ikke som noe brutalt overfall, men med en mild introduksjon først. Det kommer sakte. Mørkt og forventningsfullt. Jeg har ingen mur eller forsvar å stille opp mot det som kommer innenfra. Mørket har slik kraft at jeg ingenting kan gjøre. Jeg forsvinner fra omverdenen og dykker inn i et indre landskap.

Det er fristende å forsøke å flykte fra det hele, lik Peter Pan som aldri vil bli voksen, eller Peer Gynt som er som en løk uten kjerne.

Men det kan vi ikke. Vi er fanget i oss selv, med alt det gode og alt det krevende som det å være et menneske innebærer. Det første steget ut av fortvilelsen er å bli bevisst på at også dette er en del av livet.

Bjørnebye, S.I., Løsrivelse. 2009, Oslo: H. Aschehoug & Co.